HVA ER DET?
En liten tekst som berører det faktum at forfatteren av
"Vi ses i morgon" ikke er helt sikker på hva slags roman han har skrevet
“Jaha, Tore”, sa en venn av meg da
"Vi ses i morgen" kom ut i Norge, “hva er dette, da?”
Han hadde fanget opp den relative sensasjonen at en norsk forfatter, kjent for sine sårbare drama og humoristiske portrett av menneskelig dårskab, sine oppvekstromaner stappfulle av popmusikk og politikk og alkohol, ganske brått hadde endret retning og skrevet en … hva?
Komedie? Krim? Drama?
Hva?
Min venn rakte meg et eksemplar av
"Vi ses i morgen" og ba meg signere romanen. Jeg tok imot min egen bok, holdt den i hendene, liksom anført av skepsisen hans, som om jeg holdt et ukjent dyr i favnen.
“For å være helt ærlig,” sa jeg og senket stemmen, som om jeg var i ferd med å røpe en ubehagelig hemmelighet, “så aner jeg ikke hva det er.”
“Javel?” Den skeptiske tonen i stemmen til min venn økte. Jeg var jo, tross alt, forfatteren av denne boken.
“Ja,” sa jeg mens jeg lette etter en penn i vesken, “det er litt kinkig, dette her. Det er som om jeg har satt en jækla merkelig unge til verden.”
Min venn lo. Og ristet på hodet.
Det gjorde ikke jeg.
“Hør, hva mener du med at du ikke aner hva du har skrevet? Det går jo ikke an. Kom igjen.”
Jeg sukket.
Jeg hadde kjempet med dette i årevis. Altså, ikke med selve romanen; den kunne jeg ikke kalle noen kamp å skrive. Tvert om, saken var at
"Vi ses i morgen" hadde vært en fest å skrive. Et hardt stykke arbeid, javisst, det høyeste fjellet jeg hadde klatret på som forfatter, seks år med lange dager på kontoret og drøye mengder research. Men kamp? Nei. Det var ikke rette ordet. Det motsatte var tilfellet; for én gangs skyld var alt sammen gøy, alt var energi, alt var fascinasjon. Hver dag på jobb var en slags åpenbaring; shit, kan jeg skrive det? Kan jeg gå så langt? Frihetsfølelsen – forfatterens egentlige mål – var stor i dette arbeidet. Jeg gikk med frisk nysgjerrighet til kontoret, ivrig etter å finne ut hva karakterene mine holdt på med, hvor de var på vei siden jeg forlot dem dagen før.
Neimen, Tiril, skal du slå ham?
Hvaf…., Rudi? Skal du … er hun … skal du virkelig … Djises! Se på det!
De bare handlet. De bare pustet. De bare levde.
Jeg var deres stenograf og jeg lot alt fare. Ingen hemninger.
Men hva var det?
Det var det eneste jeg kjempet med. Jeg klarte ikke å finne ut hva slags roman jeg skrev.
Enkelte dager lurte jeg på om det var en krim.
Altså, hvis definisjonen på en krimroman er at det er en roman om kriminelle, om å bryte loven, om vold og skyld, så jo. Okei. Er krimroman. Men likevel, sjangerbetegnelsen virket ikke å romme romanen jeg skrev. Det var for mye drama i den, var det ikke? For mye humor og komedie, for mye romantikk, for mange ungdommer i fri dressur – ja, lekte jeg ikke også med den minst kredible av alle litterære former, ungdomsromanen? Og var det ikke på samme tid som om en helt annen bevegelse var på gang, en tyngre litterær inspirasjon som hadde funnet sin vei inn i meg, kollektivromanen, den Faulknerske metoden? Anvendt og sprengt, så å si, via populærkulturen, via den moderne tv-serien, via The Sopranos eller Sons of Anarchy?
Jo.
Sånn var det for meg.
Alt dette virvlet omkring, uten at forfatteren var i stand til å kontrollere det.
Det var som om hver gang jeg forsøkte å genre-feste hva jeg skrev, så unndro det seg alle benevnelser.
Etter at jeg hadde sagt dette, om ikke med disse ordene, men i essens, spurte jeg min venn hva han syntes om det.
“Hm,” sa han, “for meg høres det ut som om du har skrevet en spenningsroman. En thriller.”
Thriller.
Jeg tygget på dette.
Så nappet jeg korken av pennen, åpnet romanen, flippet til tittelsiden og skrev:
“Kjære venn! Vet du hva tungrockens Paganini sier? Jo, den store Yngwie M. sier: “Less is more? How can that be? How can less be more? It´s impossible. More is more.” Jeg vet ikke hva jeg har skrevet her, men jeg har hatt den beste tiden i livet med Rudi og Jan Inge og Chessi og de andre. For meg er de skinnende, fallende stjerner, som resten av oss. Velkommen til den grufulle og vidunderlige verdenen i Vi ses i morgen. PS: Kanskje har du rett. Fra Thriller-Tore.”
Tore Renberg, född i Stavanger 1972, hör till de klarast lysande stjärnorna på Norges författarhimmel i dag. Han har skrivit en rad romaner, däribland
"Mannen som älskade Yngve" som blev en stor framgång i både Norge och Sverige, och även har filmatiserats. Hans böcker har översatts till tolv språk.
Med
"Vi ses i morgon, som är den första delen i en planerad trilogi, står Renberg inför sitt stora internationella genombrott som författare.
.JPG)
